Det finnes nesten ikke noe mer koselig og gøy enn å ha med seg verdens beste shettis på kurs i akademisk ridekunst. Isco blir ikke nitrent innen akademisk, men jeg bruker mye den akademiske grunntanken i treningen av han, og siden Bobbie stadig er på kurs, så fortjener jo også Isco å være med på kurs. I fjor var vi med på Monikakurs, og vi kunne ikke være noe dårligere i år. Sammen med Anna Lene og Fjelldølen pakket vi de firbeinte i henger'n og kjørte til Maylen på Bruvoll. Isco og Fjelldølen har aldri møttes før, men de ble kompiser ved første hengertur, og fikk dele et flott uteområde. Gutta slo seg til ro med en gang. Etter at hestene var trygt innlosjert startet vi som vanlig kurset med teori. Og som vanlig var det et lass av tankevekkende innspill med utgangspunkt i ordet balanse. Både mental og kroppslig balanse. Tankene gikk i retning av hvordan vi kan hjelpe hesten med å finne riktig balanse, og hvordan vi kan utvikle den på en positiv måte. For hvis vi går inn og forandrer noe, så vil det gi påvirkning også andre steder enn der vi forandret. Målet vårt bør derfor være å forandre noe inn i det som fortsatt er komfortabelt for hesten, slik at den ikke mister balanse og blir ukomfortabel. Når det er sagt så er vi nødt til å miste balansen mange ganger for å lære. Og før vi i det heletatt snakker om hestens balanse, så hva med vår egenbalanse? Hvis vi er skjeve i kroppen må hesten kompensere for vår skjevhet, og hva skjer da med balansen? Spør deg selv: "Når er balansen min i hesten så bra at det neste steget blir mulig?". Problemet er at til å begynne med så trøbler vi med å kjenne når ting er rett og galt, og vi er nødt å forske både på vår egenbalanse og på hestens balanse. Når vi jobber med hesten er det tusenvis av kraftoverføringer over alt, og vi er både litt blinde og døve i starten. Monikas tips til dette var to mulige innfallsvinkler, hvor vi har like godt av å teste begge. Det ene er å leke oss med ting vi ikke kjenner enda. Jobb med versader og traverser, og ta det som en selvfølge at hesten svarer selv om vi ikke kjenner det. For kan det faktisk være slik at hesten svarer på det vi ber om, selv om vi ikke kjenner det? Ja, selvsagt! For at vi i begynnelsen skal kunne kjenne noe som skjer, må det være ganske stort. Tillat deg selv å tro at du får et svar på det du ber om, selv om du ikke kjenner det. Den andre retningen er motsatt: Overdriv! Overdriv versaden, overdriv traversen, overdriv bøyningen så du virkelig kjenner at du får et svar. Legger vi disse to sammen så møtes vi forhåpentligvis fint på midten. Isco og jeg skulle til pers på vår første økt, og allerede her fikk jeg hevet teorien ut i praksis. Selv om jeg ikke akkurat rir på minsten, så er ikke det noen grunn for ikke å kjenne på egenbalanse. Jeg startet med Isco i litt lange tøyler, og fikk vist det lille vi kan av versader og traverser. Og selv om vi egentlig ikke kan traversen, så er det noe som har falt litt på plass den siste tiden. Særlig på høyrehånd føler jeg at vi kan få til noe - om ikke en grand prix-travers, så er det iallefall en fin reaksjon i kroppen hans, og det er det viktigste! Vi gikk etterhvert over til longering, hvor Monika påpekte at min høyre hofte er veldig dominant. Jeg skulle overbevise min kropp om å legge mer vekt på venstre hofte, så jeg fikk beskjed om å leke halt på høyre bein. Og plutselig fikk jeg selv kjenne på hvor vanskelig det var å være rett. Man går seg inn i et vanemønster, og når noen påpeker det og man prøver å komme seg ut av det, så føler man seg plutselig fryktelig skeiv. Samtidig kjenner man hvor utrolig lett det er å falle tilbake igjen i gamle vaner. Denne skeivheten min gjenspeiler seg også i Isco, ved at han på høyre hånd faller inn i volta. Jeg trekker alt for mye vekt innover fordi mitt høyre ben er dominant, og vips, så faller ponnien innover også. Han har nok også litt skyld i det selv og i form av sin egen ubalanse, men jeg gjør det på ingen måte enklere for oss ved å være like tung på høyresiden som ponnien er. Ganske interessant å kjenne på følelsen, og ikke minst morsomt å ta den med videre i ridningen på Bobbie. Ingen grunn for å tro at ting er så veldig forskjellig der. Monika gikk rett inn og så på hvordan Isco beveger seg. Han går ofte med veldig bredda bakbein, og dette ble en greie å kikke på gjennom kurset. Etter litt tenking fra Monikas side kom hun fram til at problemet like gjerne lå i at han slipper brystkassa ned mellom skuldrene, og henger over bogen. For med en gang skuldrene var balanserte, så sluttet han å bredde. Samlingen hjelper oss veldig med dette, og galoppen er også utmerket for å få han opp i brystkassa slik at bakbeina kan svinge riktig fram. Jeg har siden forrige Monikakurs kun fokusert på leking, og å se hvor mye vi kan kombinere lek og dressur. Det har ikke vært min tanke i det hele tatt å se på kroppen hans på den måten Monika gjorde, men det føltes ut som om hun bare satt de teoretiske ordene på den leken vi har drevet med. Og resultatet har absolutt blitt bedre, selv om jeg har lagt all teoretisk tankegang vekk, og bare fokusert på det Isco har tilbudt og synes har vært gøy. Derfor var det også ekstra gøy å få Monikas tanker om hva det er vi faktisk har gjort, og hva vi skal fokusere på framover i forhold til videre bedring av Iscos kropp. I samlingen/økningen, særlig i trav i longe fikk vi hjelp med å ikke være så "på/av". Jeg er veldig der at enten så samler jeg, eller så går jeg fram, og bevegelsene derimellom blir store. Det er enten eller. Monika ba meg om å ta ting mer gradvis og kjenne at jeg hadde Isco med meg hele veien, slik at det ikke ble en på/av-bryter, men mer kommunikasjon. Jeg måtte virkelig ta meg i det, men det er forhåpentligvis noe som kommer seg mer og mer etterhvert. Og dette er absolutt noe som kan tas med videre både i bakkearbeid og ridning, for man blir veldig ofte at man vil ha enten-eller, og at man ikke kan sette pris på leken der i mellom. I mine notater fra kurset står det enkelt og greit etter første timen: Isco er kul!! :) Og det er han også. Han kommer inn på nytt sted og er akkurat den lille kule klumpen han er hjemme. Jeg hadde ikke et sekund betenkelighet med å plukke av han kapsunen og slippe han løs på denne bana når økta vår var ferdig, akkurat som vi gjør hjemme. Og Isco gjorde akkurat som vi gjør hjemme, han la seg ned, rulla og ble liggende slik at vi fikk en koselig avslutning på økta. At porten ut av ridebanen var åpen hadde ingen betydning. Ei heller gresset rundt på kanten av ridebanen. Isco var med meg, han ♥ Etter timen følte jeg egentlig at vi var ferdige. Vi hadde liksom hatt vår "happy-kursopplevelse" og følte at vi hadde fått input og masse tanker og mye glede. Men vi hadde to økter igjen, og selv om jeg egentlig følte meg ferdig så fikk vi sannelig mye moro ut av de to neste øktene også!
1 Comment
Tradisjonen tro arrangeres det uoffisiell utstilling på våren og høsten på stallen vår. Tradisjonen tro, så hiver vi oss med bare for moroskyld. Bobbie har etterhvert fått være med på noen utstillinger, og vært både sprek og veldig håndterlig. Hadde egentlig ikke tenkt å stille henne noe mer, men siden dommeren denne gangen var Susan Hellum, så måtte vi bare bli med for å få en bedømmelse fra henne. Isco har aldri vært vist på utstilling før (såvidt jeg vet), så han fikk også være med på sin utstillingsdebut. Iscos forberedelser har begynt for flere dager siden, med børsting til den store gullmedalje, i håp om å få av litt pels. I tillegg har han vært så ekkel i pelsen på magen sin i vinter, så han fikk seg en real magevask tidligere i uka. Isco synes det var litt skummelt til å begynne med, men han forstod fort at det innebar magemassasje. Da var alt helt greit :) Jeg orker ikke ta det helt ut selv om vi skal på utstilling, så da jeg kom i stallen i dag håpet jeg bare at Isco ikke hadde rulla seg i gjørma. Det hadde han ikke, han lå og slappet så fornøyelig av i flisa i boksen. Pussejobben min var dermed relativt enkel - det vil si en halvtimes børsting med SleekEZ'en totalt på dem begge, også en 20-minutters børsting på hver av dem for finpynt. Fikk heldigvis god hjelp av Hanne-Malén til Iscopussing. Bobbie er litt enklere med litt kortere pels. Hun røyter ganske bra hun og, men hun blir bare litt støvete. Det løste jeg enkelt med et fuktig håndkle. Man og hale fikk en dæsj showsheen, og med det sa vi oss "good to go". Isco var førstemann inn, sammen med fire andre shettiser. Stas å se flere små synes han, så han skrittet villig på. Da vi skulle trave var han bare knallkul, for vi kan jo nå avsløre at vi egentlig aldri har trent på noe utstillingsmønstring. Men han viftet så godt han kunne med hovskjegget sitt. For dommeren stod han også pent og pyntelig, selv da hun skulle kikke på tennene hans (det har vi ihvertfall ikke trent på, men jeg måtte bare flire og si at vi fikk tommel opp hos tannlegen på torsdag :D ). Han innså plutselig at Bobbie var igjen ute, så det ble litt roping på TanteBobbie, men alt i alt oppførte han seg eksemplarisk. Vi var bare fire shettiser i klassen, og Susan hadde generelt hyggelige ord om de fire eksemplarene av rasen. Da hun skulle lese opp bedømmingen til Isco nevnte hun også at hun kjenner godt til oppdretteren hans - fra Shetlandsøyene. Litt morsomt :) Isco fikk følgende karakterer: Rasetype og preg: 7 - Solid og sterk bygd vallak av bra type Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Kort hals, ellers god skulder, overlinje og kryss Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Sabelben, korte, steile koder. Bakbein: Sterke haser Bevegelse: 7 - Skritt: Noe stiv bakbeinsføring. Kort frambeinsføring. Trav: Energisk men korte bevegelser Helhetsinntrykk: 7 - Sterk bygd vallak med god kropp, men korte bevegelser Sløyfe Bobbie var klassen etterpå, og heldigvis var Hanne-Malén med og hjalp meg, så da Isco var ferdig byttet vi bare hest, og jeg fikk Bobbie. Hun var litt "på", men hun holdt seg godt i skinnet, og jeg hadde en supergod følelse da vi travet for dommeren for første gang. Arbeidet vi har hatt i det siste med å trave fram har virkelig funket! Hun stod pent oppstilt mens Susan kikket på henne, og vi ventet spent på resultatet. Bobbie fikk følgende karakterer: Rasetype og preg: 8 - Hoppe av god type Kroppsbygging og muskulatur: 8 - Velformet, noe kort hals. Høy manke, god dybde. God skulder. Langt og velformet kryss. Godt muskelsatt kryss. Beinkvalitet, beinstilling: 7 - Forbein: Noe flate framknær. Bakbein: Noe trang bakbeinsføring. Bevegelse: 7 - Skritt: Taktfast skritt. Trav: Hasetrang. Taktfast trav men mangler litt løft. Helhetsinntrykk: 7 - Velpresentert hoppe i passe hold. Mangler litt cob-utstråling. Sløyfe Det er faktisk de beste karakterene hun har fått på de tre uoffisielle utstillingene jeg har stilt henne på, så det får vi være fornøyd med! Litt morsomt at kommentaren på travet hennes for to år siden var nesten helt identisk med den vi fikk nå. Også litt morsomt at man får kommentaren "velpresentert hoppe", når det man har gjort på forhånd egentlig bare er å børste henne. Dette er nok allikevel den siste utstillingen vi blir med på. Bobbie har gått fra å være villponni på utstilling, til å være veldig flink på utstilling, til nå å bevise at hun fortsatt er veldig flink. Målet mitt med å være med har alltid vært å være med for miljøtreningens skyld og for moroskyld, og jeg føler vi har kommet oss ganske i mål med akkurat den miljøtreningsdelen. Å stille Isco var også veldig morsomt bare for å få en bedømmelse og se hvordan han oppførte seg, men som Iscoer alltid er, så er han en stjerneponni. Tviler på det blir noe ny utstilling på oss, men det har vært veldig gøy å være med! Også er det litt artig å jobbe litt ekstra med å shine opp ponnitrolla. Det blir jo fort noen litt ekstra fine bilder av slikt. Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset noen nydelige ponnibilder etter utstillinga. Det aller beste med hele utstillingsdagen er at uansett hvilke karakterer ponnitrolla hadde endt opp med, så er de de to beste trolla i verden uansett - i mine øyne. Og den følelsen er det absolutt ingen som kan ta i fra meg =D Rett og slett en herlig superdag med ponnipelsene ♥
Etter flere måneder med dressurtrening var vi ikke veldig vanskelige å be når vi fikk greie på at det skulle være presisjonstrening på stallen! Isco er jo egentlig en veldig stolt kjøreponni, men det er sjeldent vi orker å sette opp så masse for oss selv, så det blir mest dressurkjøring på oss. Det er også veldig artig, men det blir noe ekstra når man får testet dressuren mellom kjegler. Vi er så heldige at vi har mange forskjellige miljøer på stallen, blant annet holder Maria Henriksson - årets kjøretrener, til hos oss. Nå er ikke akkurat Isco og jeg noen satsende ekvipasje, så dressuren pusler vi mest med for oss selv, men når disse flinke kuskene har treningshelger benytter vi oss av muligheten til å hive oss med på den morsomme delen, og denne gangen ble det presisjon. Isco fikk sin sedvanlige oppvarming uten meg i vogna, før vi satte i gang og trave forsiktig mellom kjeglene til oppvarming. Første runden vi kjørte startet vi i lett trav, før vi fant et litt mer turbotrav, og etter hvert turte jeg å be om galoppen. Han er så smørmyk og lett å kjøre at det var null problem å galoppere gjennom banen. Første runden vår ble en tid på 2,07, med litt rot på kjøreveiene fra kuskens side. Jeg skjerpet oppmerksomheten til runde to, og der kom vi oss til port nummer 14 av 16 før jeg totalt feilberegna og holdt på å styre den stakkars lille Isco rett over kjegla. Det var noe med å bruke blikket... Det ble bråstopp, så vi satset på at tredje og siste runde ville gå enda bedre. Han fikk velfortjente pauser mellom hver runde, og da vi skulle ut på tredje hadde jeg sittet noen minutter og pugget veien, særlig de stedene jeg kjørte feil på første og andre runde. Man gidder da ikke gjøre samme feil to ganger. Det resulterte i at vår tredje og siste runde ble seende slik ut: Tusen takk til Elisabeth Nøkleby for film ♥ Den runden tok vi på 1,50, og "persa" med 17 sekunder fra første runden! Han var pittelitt sliten på den siste runden, men alt i alt var jeg overrasket over hvor flink han var å tenke fram selv. Han har blitt mye mer trygg på galoppen i vogna, også skal vi bare utvikle den enda mer framover. Kondisen begynner også absolutt å komme seg, og han blir stadig bedre til å gjøre naturlige bytter. I blant blir det litt kryssgalopp, særlig fra høyre til venstre, men alt i alt så er jeg så veldig stolt av den lille kula. Gleder meg bare masse til å kjøre han mer framover, og blir det nye kjøretreninger på stallen med presisjon og maraton, så melder Isco og jeg oss på. Vi er klare for nye utfordringer, og inntil da skal kusken trene på å se opp og fram, planlegge veien, ikke smatte for mye, og bruke noen flere minutter på å være litt ekstra stolt av den lille pelsdotten ♥ Tusen takk til Pernille Dobloug for bilder ♥
Isco har denne vinteren brukt mange dager på å balansere på toppen av to gigantiske isklumper. Jeg tester ting som kan funke som alternative snøsåler. Jeg angrer på ingen måte på avgjørelsen om å sko. Det har vært en bekymringsfri vinter til nå, og jeg også fram til en bekymringsfri vår. Men litt trøbbel blir det jo. Når man har så små bein som Isco blir det vanskelig å få på en snøsåle i tillegg til skoen, både grunnet plass, men også fordi marginene når man slår i sømmer på en så liten tott er minimale. Det er dermed dårlig deal å legge til enda et flyttbart element mellom hov og sko. Så dermed ingen snøsåler på Isco. Det har ført til mye banking av klabber de siste ukene, og frustrasjon når vi har vært på tur, fordi vi til stadighet må stoppe for å banke ut isklumper av beina hans. De vokser seg utrolig fort store, og ser virkelig alt annet enn komfortable ut. Jeg ser for meg sener som ryker fortere enn jeg klarer å si snøsåle når han balanserer avgårde. I tillegg tar ikke broddene når det blir så store klabber. Så da har jeg forsøkt å være kreativ og teste ut de tipsene man ramler over på nett. Showsheen har blitt sprayet på i store mengder. Det holdt ikke 30 meter en gang før klabbene var tilbake på plass. Fett (spenefett da det var det jeg hadde tilgjengelig) er testet ut uten særlig hell. Min hovslager har foreslått at jeg kan forsøke å legge inn en silikonrand på innsiden av skoen, men jeg har enda ikke klart å huske at jeg skal kjøpe med meg silikon når jeg er i butikken. Så hva forsøker man da? Jo, å lage en egen såle. Jeg har lest tips om å bruke kanner fra spylevæske, men nå har jeg bare spylevæskeposer, så det funker dårlig. Men hva er det som kan tilsvare en slik plastikk-boks? Øynene mine danset rundt hjemme og ramlet fort ned på den oppspiste pepperkakeboksen fra jula, som enda ikke hadde funnet veien til søpla. «Det kan jo hende den kan brukes til noe en gang». Og for én gangs skyld, så kunne den det! Lokket fikk bli med meg i stallen, og med en saks var det lett å klippe ut to hov-lignende former (på store hester må du nok ha ett lokk per hov, men jeg kommer med et utmerket alternativ på slutten av bloggen). Jeg tilpasset dem sånn omtrent en Isco-hov og klemte dem inn mellom skoen - særdeles spent på om dette ville fungere. En ivrig lekeøkt på utebana med usedvanlig mye bump og sprett senere tok jeg med Isco opp til stallen igjen for å sjekke resultatet. En hov hvor sålen hadde ramlet ut og det var blitt en liten klabb, og en hov med såle uten klabb. Førsteinntrykket var altså at så lenge jeg får klipt sålen stor nok slik at den blir stående nok i spenn mellom skoen, så holder den seg på plass selv med massivt antall Iscosprett. Og den holder klabbene vekk! Det må vel kunne sies å være et godt resultat? Jeg har testet det på leietur med han og - med samme resultat. Den som var klipt godt til satt som støpt og forhindret klabber, den andre ramlet ut. Så jeg må bare få klipt til såler som passer beinet hans bra, så tror jeg vi har en mulig god løsning på klabbeproblemet når vi er ute og trener. Og ja, jeg har forsøkt å ha dem på over natta, men over så lang tid ble det allikevel klabber, så for meg er dette noe jeg kommer til å bruke som et billig hjelpemiddel for å forhindre klabber når vi trener. Og til det virker det som det fungerer helt ypperlig!
En annen positiv bivirkning er at siden pepperkaker kun selges i jula så har jeg tenkt på alternativer med omtrent samme plast. Her tror jeg isbokser vil fungere perfekt til dette formålet. Så nå er jeg dypt nedgravd i en tress-isboks - for Isco sin skyld, altså! Hva gjør man ikke for disse ponniene liksom... =D Noen dager er bare litt mer fantastiske enn andre, sånn som når man får sneket inn tid til ponnitur med vogn i full fart. Det er ikke alltid enkelt å få trent Isco med vogn på tur om vinter'n. Det må ikke være for glatt, ikke for mye snø, ikke for lite snø, men egentlig akkurat helt perfekt. Og det var det denne dagen hvor vi endelig fikk benyttet oss av bilveien rett utenfor stalldøra. Den har i hovedsak vært alt for glatt til å kjøre på, men akkurat denne dagen var føret tipp topp, sola skinte og jeg hadde akkurat tid før jeg skulle på jobb. Så da er det bare å bli med på kjøreturen vår :) Han er egentlig bare en skikkelig kul liten ponni som jeg er veldig glad for å tilbringe hverdagen min med! :)
Er det rart jeg ler når jeg trener han her? Jeg skrev i årsoppsummeringen at jeg kan irritere meg over at jeg etter 1,5 år ikke har klart å lære Isco travers. Når det er sagt, så har vi jo jobbet så smått mot det uten å konkret jobbe med det, og selvfølgelig måtte jeg bare teste for å se hvor landet lå nå. Greia har vært at han skjønner stadig bedre og bedre det å flytte bakparten, men når det skal gjøres i bevegelse så klusser det seg til for han, og det er fortsatt vanskelig. Resultatet denne gangen ble allikevel at Isco faktisk klarte å gå en travers på høyrehånd, bedre enn han har gjort noen gang før. Han fikk selvsagt masse ros, kos og godbit for forsøket, og som den kloke ponnien han er, så skjønte han jo selvsagt at han var flink. Og hva gjør man når man er flink og får ros for det? Man fortsetter å være flink, i håp om å få mer ros, kos og godbiter. Jeg plukket opp tøylene igjen og smattet på han for å få han til å skritte. Resultatet? Snurr film. Prøv og ikke le... :p (anbefales å sees med lyd) Dette er altså et resultat av at jeg, ubevisst, smattet når vi trente inn å flytte bakparten. Isco vet dog utmerket godt, etter gjentatt repetering at smatting betyr "gå fram", og kun det. Men! Når det passer Isco så svarer han slik som på videoen når jeg smatter for å be han om å gå fram. Jeg har, etter at jeg skjønte denne feilkoblingen, vært veldig påpasselig med å skille de muntlige kommandoene (og tøylene som er rundt han signaliserer også "gå frem", ikke "flytt rompa"), og jeg har egentlig lykkes godt med å få han til og forstå "skritte" når alt det andre går i vranglås. Men innimellom, slik som her, så er han bare ekstra flink - synes han selv ;) Det er ikke uten grunn jeg sier at Isco er den vanskeligste ponnien jeg har vært borti. For det er jo ikke det at han ikke forstår. Det er heller ikke det at han ikke vil. Og heller ikke at han ikke kan. Det er bare for meg å klare og sette sammen alt riktig. Og det klarer jeg åpenbart ikke helt enda :p Isco vil jo bare vise hvor kjempeflink han er - og det er han jo =D
Det er ikke rart man ler (og får litt grå hår) når man trener en sånn kreativ og veldig tenkende ponni. Enden på visa ble at jeg måtte gå fram og gå sammen med han noen steg, så vi kom oss videre =D Som sagt - med Isco så følger vi ikke boka. Der er det vi som skriver boka - Iscoboka - og den er veldig morsom å skrive ;) En tradisjon kan ikke brytes, så her er min årlige oppsummering av hesteåret 2016. Til forandring fra de forrige årene har 2016 vært et år hvor jeg for første gang har hatt to ponnitroll å ha ansvar for hele året. Og ettersom jeg de siste årene sirlig har ført oversikt over Bobbies treningsår, så kunne jeg jo ikke gjøre noe annerledes for minsten. Derfor blir det i år ikke bare én, men to oppsummeringer av året. Jeg starter med Bobbie, og ikke overraskende så ser kakediagrammet ganske så likt ut som de forrige årene. Mest fokus på ridningen, en god del longeringsøkter, og nesten akkurat like mange fridager i år som i fjor. Jeg har lenge hatt som mål at vi skal bruke tur litt mer aktiv til trening, og vi kommer oss stadig der. Fra 45 i 2013, 52 i 2014, til 63 i 2015, og 66 nå i 2016. Det jeg selv ble litt overraska over var at vi faktisk ikke har hatt en eneste økt fra bakken i år. Det er en liten sannhet med modifikasjoner, for vi har jobbet litt bakkearbeid i noen av longeringsøktene, men i all hovedsak føler jeg at bakkearbeidet i seg selv sitter såpass greit nå, at vi heller jobber med elementene i longelina. Det må jo være tegn på at vi har hatt noe utvikling :) 2016 har vært et år med mange spennende kurs med Bobbie, både for trygge og velkjente Michelle og for Bent, og for vitamininnsprøytningen Christofer Dahlgren, samt den ikke-akademiske rytteren Arne Koets. Samtlige blir jeg å ri for igjen i 2017, og det gleder jeg meg til - en herlig miks som forhåpentligvis (egentlig helt sikkert) gir Bobbie og meg enda et dytt videre i riktig retning. Også må jeg få lov å trekke fram feltrittstreninga vi hev oss med på i august - som på diagrammet går under "pinneaktiviteter", sammen med sprang og løshopping. Feltrittet ble et av årets høydepunkter i form av at det ble en kjempebekreftelse for Bobbie og meg hvor all dressurjobbingen og kommunikasjonsjobbingen bare fungerer bedre og bedre. I tillegg var det knallkult! Minnene fra 2016 med Bobbie og kurs er mange og gode. For første gang har jeg virkelig hatt med meg min Bobbie på utfluktene vi har vært på, og det har vært en fryd ♥ Også var det lillemann lille, da. Prinsen som bare skulle være hos meg sommeren 2015, og som nå blir med meg inn i 2017! Først og fremst var jeg veldig spent på å summere opp året til Isco, for ønsket er jo å holde han i jevn trening, men det er ikke bare-bare å finne tid nok til to ponnitroll. Målet har vært å trene han 3-4 dager i uka, og som diagrammet viser, så har Isco på en eller annen måte vært i aktivitet ganske nøyaktig 2/3 av årets 365 dager. Det er jeg egentlig veldig fornøyd med! Det har riktignok vært litt varierende aktivitet, men han har iallefall fått vært ute og bevegd kroppen. Diagrammet ble også litt merkelig satt sammen, for da vi startet treningsåret jobbet vi mye for hånd, men etterhvert har longering og ikke minst løstrening/lek tatt over, så "fra hånd" og "longering" kunne like gjerne ligget under "dressur"-bolken. Jeg har bare mot slutten av året valgt å definere all den treningen vi har hatt på banen som dressur, være seg om det er løs, i longeline eller for hånd. Vi har også en del økter hvor vi gjør litt av hvert - så de tre kunne nesten vært under en og samme kategori. Men nå ble det slik det ble - morsomt å se uansett. Isco har igjennom 2016 virkelig satt meg på prøve og har tvunget meg til å tenke nytt og alternativt. Jeg kan fortsatt ha dager hvor jeg irriterer meg over min manglende evne som hestetrener fordi jeg fortsatt, etter 1,5 år (!) ikke har klart å forklare den lille ponnikroppen hvordan han skal gjøre en travers. Samtidig forsvinner slike ting som dugg for solen når Isco på eget initiativ legger seg flatt ned i ridehallen og lar meg ligge på magen hans. Jeg husker jeg tenkte da Isco kom til meg at det han skal tilføre meg er leken. Og den skulle jeg ikke ta fra han. Det holdt jeg på å gjøre, men takket være et kurs med Monika Sanders og en sakte men sikker omlegging av tankegangen min, så har Isco og jeg lekt oss gjennom 2016. Selv om han er en ponni jeg absolutt ikke kan utdanne etter boka, så trener vi i stor grad sånn som Isco vil, også skriver vi heller vår egen bok på veien. Det blir faktisk både bra og morsomt det og! :) Isco har også blitt en helt herlig kjøreponni - så myk og fin i dressurkjøringa, og finner stadig mer racergiret i presisjon og maraton. Med ny vogn nå på slutten av året, så bruker vi litt tid på å kjøre oss inn i den, for den er noen kilo tyngre enn den forrige, og det merkes. Men han jobber ivrig på, og jeg ser fram til et aktivt år foran vogna i 2017. Det er mye jeg kunne skrevet, mye jeg kunne trukket fram, men kort sagt tror jeg at jeg kan oppsummere 2016 som et herlig ponniår med mye glede og lærdom. Jeg er så "feig" at jeg ikke setter meg noen mål for 2017, annet enn at både ponniene og jeg skal ha et bra år med minst like masse glede, treningsmotivasjon og lek. Også ser vi hvor vi har havnet når 2017 skal oppsummeres - det blir spennende! :) Bobbie, Isco og jeg ønsker alle et riktig godt 2017!
Å kjøre maraton med Isco er ingenting annet enn en gledelig opplevelse. Vi har kjøretrener Maria Henriksson som oppstallør på stallen, og dermed blir det naturlig nok også noen kjøretreninger hos oss. Det er flere som satser med sine hester og dermed har ordentlige kjøresamlinger, men i blant åpner de for alle som ønsker å bli med på maratontrening. I februar ble Isco og jeg med på det for første gang, og det ga mersmak. Da Maria igjen inviterte til maratontrening i juli kunne vi ikke annet enn å hive oss med. Sist var det full vinterpels og innendørskjøring - dermed tok vi litt hensyn også til det. Nå har Isco fått noen måneder til med aktiv kjøring, det var tilnærmet sommerpels, fin temperatur og utendørs. Alt lå til rette for en god dag. Det er ikke mye vi har jobbet på bana i vogn, og ikke har vi trent noe særlig med tanke på maraton, utover at vi et par ganger har kjørt litt kjegler. Allikevel har Isco tydelig tenkt på dette, og hans innstilling til maratonbanen denne gangen var veldig positiv :) Vi hadde satt opp en kombinert maraton og presisjonsbane, med noen kjegler, et hinder, noen flere kjegler, et hinder til, før vi avsluttet igjennom noen kjegler. Slagplanen ble lagt, og vi tenkte at lille tass ikke skulle slites ut, så han kunne i utgangspunktet få ta det rolig, om nødvendig skritte i kjeglene mellom hinderne, og få gi gass i hinderne. Tanken var å kjøre igjennom rolig en gang, også kanskje prøve å ha litt trav/galopp igjennom hele banen én gang. Det er viktig at Isco hele tiden har en positiv opplevelse med dette, og han skal ikke slites ut. Etter en lett oppvarming startet vi moroa, og Isco var mye mer med enn jeg hadde forestilt meg. Han startet selv i galopp igjennom start, så jeg måtte ta han ned til trav for å ikke ta piffen ut av han allerede før vi begynte. Første runden tok vi rolig, men Isco var mye mer på enn hva jeg hadde forventet. Han ville gjerne galoppere, og holdt godt driv i hinderne. Mye mer trekk i han enn sist gang, så følelsen var råkul! At vi er så små gjør også at svingene er relativt enkle, og med omtrent 170 centimeter mellom kjeglene kan vi trygt si at vi ikke reiv noen baller. Vi så knapt nok noen tegn på at Isco hadde vært igjennom banen etter den første oppvarmingsrunden, så etter en liten pause satte vi i gang med en runde som var tenkt å skulle være litt fart i. Isco var ikke vanskelig å be, og vi suste igjennom i trav og galopp. Svingene tok han uten problem, og høyre og venstregalopp om hverandre. Tenk, for et år siden kunne ikke ponnien fatte venstregalopp en gang. Noe positivt har utvilsomt skjedd! Etter en super runde med god driv og framovertanke hele veien var min følelse egentlig å gi meg. Maria kikket på Isco og påpekte at han knapt nok var andpusten. Vi ble enige om at jeg kunne kjøre banen en gang til hvis jeg ville, men med tanken om at jeg skulle bryte dersom jeg kjente at piffen gikk ut - fortrinnsvis litt før. Er det én ting som sitter igjen etter forrige maratontrening, så var det akkurat den følelsen av at jeg ga meg for seint. Den følelsen skulle jeg ikke, ikke, ikke få denne gangen, så jeg kjørte med klar plan om å gi meg med godfølelsen. Etter hinder to la jeg inn årene og Isco fikk så masse ros og godbiter. Han avsluttet med stil i god driv og ikke for sliten. Snakk om herlig ponni!
Vi avsluttet økta med å få lille Lucas som passasjer en liten runde, før Isco fikk skritte ordentlig ut, uten meg i vogna, før vi tuslet opp til stallen og Isco fikk servert både kraftfôr (den halve desiliteren han får om dagen), og en pære. Velfortjent for slike kule maratonponnier det! Å ha en treningsøkt med Isco innebærer som regel litt bakkearbeid, litt longering og masse moro :) Da Isco kom til stallen hadde han med seg hodelaget sitt, da det kun er det vi har brukt for å trene han de gangene han er trent tidligere. På plass på Aalerud vendte raskt treningen seg inn mot akademisk, på en tilpasset måte for shettis. Derfor ble kapsun kjøpt inn fra equinik.no (dagens snikreklame fra meg, men jeg er kjempefornøyd!). Første gangen jeg prøvde å longere Isco i kapsunen med longeline gjorde ikke ponnien annet enn å nyse. Jeg måtte klø meg litt i hodet før jeg skjønte hvorfor, men for det lille hodet ble selvsagt den kroken til longelina alt for tung. Jeg snudde lina og knøyt den fast istedet. Det hjalp, men jeg var ikke helt fornøyd med løsningen. Etter litt grubling kom jeg i tanke om Eliza Kristofferstuen som jeg husker blant annet fra diverse nettforum fra tidligere og at hun har solgt lange tøyler. Jeg sendte på Eliza en melding og fikk raskt positivt svar tilbake. Ikke mange dagene etter lå det ikke bare én, men to lange liner til Isco og meg. En kongeblå i fargen, som selvsagt passer Isco helt ypperlig, også en liten overraskelse som jeg faktisk synes var overraskende stilig. Dessuten kler jo alt den smukke ;) Isco stortrives med de nye linene sine, og irriterer seg ikke mer over lina på snuta. De er lette og enkle å holde på med, så selv Bobbie har fått låne de blå til Isco som longeline noen ganger. Takket være Hanne-Malén fikk vi knipset bilder av oss her en treningsøkt, og her først et lite glimt fra når vi prøver å være litt "seriøse". Noe jeg hele tiden har sagt til meg selv er at Iscos bidrag inn i mitt liv er utvilsomt leken. Derfor er det så viktig at jeg passer på å ikke ta det vekk fra han. Det morsomme er at når jeg plukker av utstyret og longerer han løs, så er han nesten mer mottakelig for formgiving enn med utstyr. Veldig lærerikt er det i hvert fall, og utrolig morsomt å ha en som er så kul og så med. Longering løs gir oss allikevel ikke nok lekefølelse, så da er det bare å ta beina fatt og ha det gøy! Vil du være med, så heng på! =D Og slik går i grunnen dagene med Isco og meg. I alle fall de dagene vi jobber med dressuren. Han er en takknemlig tass å jobbe med, men utfordrer meg stort i treningen fordi han tenker ofte litt mer og litt lengre enn jeg både tror og tenker selv. Også hender det han er litt shettis og lurer på om jeg virkelig mener det jeg sier, men en hver shettis har tross alt rett til sin egen mening om ting ;)
Herlige lille ponniklump ♥ Oi, så mye gøy som skjer for tiden! I dag har jeg unnet meg luksusen med å være teorideltaker på kurs. Det er faktisk en skikkelig stor fryd bare å komme, høre, motta informasjon, fylle opp topplokket, og ikke tenke et sekund på om hesten min har vann, om den slapper av, om jeg har pussa utstyret, og alle de tankene man har når man er på kurs. Jeg kunne sitte, nyte og koooose meg, med mange spennende nye tanker. Kurset var med besteste Monika, og det er alltid like inspirerende å være på kurs med Monika. Innfallsvinkelen og måten å forklare på er så fantastisk. I tillegg har Monika alltid en spennende ting hun har fokus på, og denne gangen snakket vi mye om biomekanikk og hvordan skjelettet reagerer når vi jobber med hesten - særlig forhold mellom bekken og korsbeinet. Her har jeg mye å lære! I tillegg fikk jeg muligheten til å spørre om fysisk og statisk sits, noe Monika tok veldig fint for seg på andre timen. Jeg har prøvd omtrent i tre, fire år og forstå de greiene der. Særlig i det siste har dette vært et tema innen teorien jeg nå føler meg klar for å forstå litt bedre. Jeg har bare ikke klart å forstå det. Hva er vel da bedre enn å spørre på kurs, og den som spør får heldigvis svar! Monika tok seg tiden til å ta et dypdykk i sitsen, og startet med å ta for seg hvordan det er vanskelig å skille sits og det mentale. Deretter fikk vi gjennomgått fysisk og statisk sits, og nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fått det forklart, men endelig følte jeg at jeg kanskje kunne begynne å få litt tak på hva det egentlig er. Det er så deilig at teorien ligger her, og jeg har hørt den ørten ganger før, men avhengig av hvor jeg er i min ridning og min utvikling og på min vei, så er det ulike sannheter som går opp for meg. Og jo flere ganger jeg hører teorien, jo mer og mer klart blir det for meg. Heldigvis! Nå skal det dog sies at selv om jeg følte jeg fikk grepet fast i hva dette med fysisk og statisk sete er i dag, så er det kun i teorien. Det vil ikke dermed si at jeg forstår det i praksis. Man skulle kanskje tro at jeg reiste hjem for å teste ut min nye teoretiske kunnskap, men jeg måtte nesten flire litt av meg selv da jeg kom hjem til ponnitrolla og følte meg superinspirert til å trene. På bommer! Det var det Monika snakka om i teorien for ett år siden: «Eller hvis vi ved hjelp av noen bommer kan gjøre det enklere for kroppen til hesten å strekke seg fram og ned med engasjerte bein, så hvorfor skal vi da ikke benytte oss av den muligheten? Det er veldig mye vi kan finne på for å få mye gratis.» Det tar litt tid før teorien får festet seg så godt at jeg har overskudd og mulighet til å sette den ut i praksis. Så spør meg igjen om et års tid om fysisk og statisk sits, så kanskje jeg begynner å få noe kjøtt på beina rundt det temaet da =D Enden på visa (bør vel avslutte snart, da dette egentlig startet som en facebookpost som bare ble litt for lang...) ble at jeg hadde to fantastiske økter med Bobbie og Isco. Jeg dro fram fire bommer og brukte toppen på muren som bomholdere slik at jeg fikk noen opphøyde bommer. Begge fikk være løse og tok arbeidet i skritt over bommene veldig bra. Da jeg ba om trav tok Bobbie litt av, mente dette kunne være løshopping og spant over travbommene i galopp. Hun fikk på seg en kjapt lagd halsring av longelina, bare så det var mulig å kommunisere med henne. Da gikk det smertefritt, og hun var bare superkul, med kjempeløft på beina, og helt tydelig en annen bevissthet rundt sine egne bein og bevegelsen av dem. Hun viste klart og tydelig at vinkling av de store ledd i bakbein også er noe Bobbie kan. Det var bare det å ha en grunn for å gjøre det, og bommer er genialt. Litt mer flyt og energi kan med fordel komme, men til å være en av de første gangene vi virkelig har prøvd dette, så er jeg herlig fornøyd. Jeg la også opp to galoppbommer til Bobbie og løslongerte (!) henne over dem. Bare det at jeg faktisk kan løslongere henne til en viss grad nå er kanonkult. Galoppbommene var veldig vanskelig for Bobbie å få rett steg på, men hun prøvde så godt hun kunne, og fikk noen gode sprang over de to bommene et par ganger. Og gledelig for meg så har jeg før alltid hatt galoppbommer til Bobbie på 2,5 meter. Denne gangen la jeg ut på tre meter, og det passet helt supert. Kan ikke annet enn å glede meg over den flinke Damens utvikling! En annen flinkis var Isco. Vi har lekt i dag, sånn på ordentlig. Jeg har løslongert han og, og der er problemet i større grad at han går på for liten volte rundt meg enn at han forsvinner. Han er den kuleste ponnien i verden. Jeg fikk til å skifte vei i trav både til høyre og venstre, men morsomt nok stiller også han spørsmålstegn hver gang jeg prøver å få han over fra venstrevolte til høyre volte. Bobbie gjør akkurat det samme, og jeg klarer ikke knekke koden på hva jeg gjør feil. Men med to hester som stiller store spørsmålstegn med hva som skjer når vi skal bytte igjennom volten fra venstre til høyre, så sier det jo seg selv at den tobeinte klusser det litt til. Mulig jeg må filme meg selv en dag. Med Isco dropper jeg travbommer, for med de korte beina har han veldig problemer med å tråkke bakbeina langt nok fram til at han kommer over travbommer. Bakbeina lander liksom midt på bommen. Målet er jo at også ponnitrolla skal ha mentalt gode opplevelser med dette, så med Isco holder vi oss til skritt og galoppbommer. For galoppbommer takler han supert, og han fikk galoppere over alle fire et par ganger. Allikevel lå fokuset mest på jobbe løs og ha det gøy sammen. Trenger jeg å nevnte at dette var tross alt det Monika lærte oss forrige kurs ;) Som sagt: Det tar litt tid før teorien gir seg utslag i praksis. Men når den først gjør det så blir ting så utrolig morsomt! Den gleden Isco og jeg hadde ble ikke noe mindre av at jeg testet om han begynner å forstå kommandoen for å legge seg. Jeg dreiv og ryddet bommer, også gikk jeg bort til han sånn litt ut av det blå og pekte på bakken og spurte om han ville legge seg. Han ble umiddelbart med på tanken, og la seg ned! Snakk om kul type! Som regel er det han som tar initiativet også har jeg lagt på kommandoen når han har vært på vei ned, men i dag var det helt tydelig jeg som kunne få han inn på tanken. Han er altså den grommeste lille knerten i hele verden! Nå ser jeg at enden på visa mi ble ganske så lang, men noen ganger bobler jeg litt over av glede både på grunn av de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få tilbringe tid med og oppleve ting sammen med, og ikke minst de to herlige, besteste pelsballene som gjør dagene så gode. Og når man bobler over av glede, så må det boble et sted, og det blir bloggen. En aldri så liten bobleblogg en lørdagskveld før man gleder seg stort til å tilbringe søndagen i stallen med de to beste pelstrolla i hele verden!
Jeg klager ikke, jeg konstaterer bare fakta: Det er varmt! Jeg blir så daff i varmen, så ponnitrolla blir ikke presset hardt om dagen. De er tross alt litt daffe de og. Men litt gøy kan vi jo ha det. På skrittetur med Bobbie så jeg plutselig en sti som jeg ikke har sett før rett i nærheten av stallen. Dermed fikk Isco bli med på oppdagelsesferd. Nå for tiden føles det utvilsomt best å svirre rundt i skogen, under trærne - i skyggen. Dessverre endte stien Isco og jeg utforsket midt i et hogstfelt, men når man har med seg en sånn liten pelsball så kan man virre litt rundt. Og vi tok oss en liten virr rundt i skogen - over grøfter og stokker gikk det :) Isco er i hovedsak mest opptatt av å prøve og spise på slike turer. Jeg vurderer nesten munnkurv på han - da kan han være med som håndhest med Bobbie også uten at jeg får dratt av armene mine. Men i blant får han plutselig innfall om at vi skal suse avgårde, så da er det bare å henge på. Bli med på tur og utforsking av nye stier du og! :) Vi fant en annen vei hjem, og jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk lettere panikk da jeg klarte å gå rett inn i et helt spindelvev. Kjente ut som det var vevd akkurat til å passe ansiktet mitt, og dekket fint fra panne til hake - øre til øre. Det ble noe febrilsk vifting med armer og en Isco som lurte litt på hva jeg dreiv med. Jeg burde vel ha dårlig samvittighet for å ha ødelagt nettet til Eddy, men jeg ser heller på det som et bidrag til å holde Eddy sysselsatt en stund til. Vi vet jo alle at det går litt trått i arbeidsmarkedet i Norge for tiden. Synd om det skulle gå ut over Eddy og, så jeg har bare god samvittighet. Særlig etter at jeg spytta edderkoppspinn og dro tråder vekk fra både hår og skuldre. Heldigvis er skogen mest kos!
Bobbie: 10 år ♥ Isco: 11 år ♥ Tenk at lille Bobbiehoppetusse har tiårsbursdag i dag! Ti år'a gitt. Slikt må feires med gulrot og klø. Og når man feirer den ene med gulrot og klø, så går ikke det upåaktet hen hos den andre. Så hva passer vel bedre enn at også han feires med gulrot og klø samme dagen! Isco kan i dag juble for sitt ellevte år - så her blir det fest! Vi fant leken! Det er nesten standard oppskrift på helgekurs. Første økta er litt sånn at man må kjenne på hverandre og følelsen på ny plass, andre økta faller ting på plass og man skjønner hvor man er på vei. Tredje og siste økta faller ting helt på plass, man takler det man driver med og det går bra! Dette kurset intet unntak. Vi var første ut for dagen og Isco tuslet med på banen. Jeg hadde det mye klarere for meg hva jeg skulle gjøre og hvordan ting burde være, og ikke minst en boblende glede og entusiasme i magen over at vi i dag skulle ha det gøy. Så da hadde vi det gøy! Jeg tror jeg lar bildene tale for seg denne gangen. Trenger jeg å si at jeg var glad? Trenger jeg å si at vi hadde det gøy? Trenger jeg å si at Isco er verdens kuleste lille shettis? Det er to ord som har brent seg fast etter kurset: Bevegelsesglede og vendbar. Bevegelsesglede skal være den viljen og lysten hesten har til å gjøre. Til å bevege seg. Og der har jeg en stor jobb å gjøre med både Isco og Bobbie, mest Bobbie. Men det er utrolig gøy å bli bevisst på det. Det er kun igjennom å vite hva vi kan bli bedre på at vi har mulighet for å bli bedre! Vendbar er et annet ord for samling. Hvor fort og bra du kan snu avhenger av samlingsgraden din. Det vil si at istedenfor å fokusere på at «nå skal hesten samle seg», så spør «hvor raskt kan du vende?». Jeg fikk jobbe mye med meg selv og mitt hode på dette kurset, men samtidig så er det jo der problemet ligger. Isco kan. Han går både sine versader og traverser, men jeg har vært for teoretisk. Jeg husker da jeg begynte å trene Isco så tenkte jeg på akkurat dette. At meningen med at han kom inn i livet mitt på det tidspunktet var for å finne fram leken igjen. Jeg husker jeg tenkte at jeg må passe på så jeg aldri tar vekk leken og gleden Isco har av å være sammen med meg. Men det klarte jeg. Heldigvis finnes det gode veiledere som hjelper, rettleder og får oss inn på det helt riktige sporet igjen. Bare ved hjelp av små endringer, tips og råd. Og aldri så galt at det ikke kan rettes opp. Jeg visste at et kurs med Monika ville være midt i blinken for Isco og meg, og jeg hadde rett. Takk og lov for fantastiske Monika som gir oss akkurat det vi trenger. Selv om han bare er 90 centimeter høy så fyller han et helt hjerte og en hel kropp med glede, og ingen skal komme her å skakke på hodet og lure på hvorfor det skulle være vits i å jobbe med en shettis. Det er akkurat like mye vits som å jobbe med hvilken som helst andre firbeinte venn. Nå har vi tatt med leken hjem og selv om vi fortsatt havner i situasjonen hvor vi blir stående bom stille og se på hverandre som noen spørsmålstegn begge to, så har jeg lagt det meste av teori bort og leker meg heller avgårde, med en Isco som svirrer hit og dit som bare en shettis kan. Vi har det gøy :) I mine øyne har Isco i løpet av denne helgen blitt sertifisert akademisk lekekunst-ponni av ypperste klasse!
Å ha et formål er så mye lettere når du har noe konkret å forholde deg til. Etter part I kommer ofte part II, så her er det bare å sette i gang og rable ned. Vi hadde kommet oss igjennom første timen med såder følelse. Ikke fordi Isco er vanskelig, snarere tvert i mot, menfordi den tobeinte ikke klarer å finne ut av ting. Men ofte hjelper det med en liten mental pause, litt nye tanker og heldigvis en ny mulighet. Jeg vet jo så godt at førsteøkter på kurs fort kan bli litt merkelige, og særlig når man er på kurs for første gang, så vi spankulerte inn på banen med tanker om at det under økt nummer to pleier å falle litt mer på plass. Jeg fikk beskjed av Monika at jeg fint kunne tenke litt akademisk innimellom, men hvis jeg kjente at enten jeg eller Isco satte oss fast i den teoretiske tankegangen så skulle vi "snap out of it" med litt lek. Og her var det bare å finne fram min egen energi og være like mye med på leken som Isco, for som kjent trengs det two to tango. Det er vanskelig å beskrive den følelsen og den mentale tilstanden, men jeg kjenner det så godt. Og jeg kjente at jeg pirket borti noe med det der å være tilstede akkurat her og nå, slippe alt og bare smile og leke i bevegelse. To hendelser under denne økta er vel verdt å nevne, selv om ikke vi fikk fanget det på kamera. Den første var når jeg endelig følte at jeg hadde en klokkeklar plan på hvor jeg skulle. Jeg så opp og fram, hadde Isco i god flyt foran meg i trav og jeg så for meg hvordan vi skulle passere hver eneste lille bulk i sanden. På høyre eller venstre side? Isco var helt med på notene. Jeg ble så begeistret, og så stolt over meg selv at jeg ropte ut «nå har jeg en plan!», og ikke før jeg hadde sagt det, så stod Isco plantet på sine fire søte tottelotter og jeg måtte spise mine ord. Litt lavere, men med et stort smil rundt munnen måtte jeg erkjenne at «jeg hadde en plan!». Hendelse nummer to var da Monika påpekte at jeg bør ha to måter å rose på. En måte som betyr «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, og en måte som betyr «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros. Mitt problem, som også har gjort seg veldig gjeldene hos Bobbie er at jeg egentlig kun har det første. Og dette fikk jeg virkelig en øyeåpner på mens jeg travet rundt med Isco og han var skikkelig flink. Jeg gikk jo som sagt bak ponnien, ganske tett på, og jeg skal love at når man roser og tenker inne i sitt hode at det er av den typen «du gjør helt rett, fortsett på dette sporet»-ros, mens ponnien selv tolker det som «stopp, du var dyktig, godbit»-ros, så blir det en aldri så liten kjedekollisjon mellom ponni og menneske. Det er i det minste godt Isco er snill, for ikke bare bompet jeg i han, jeg knakk sammen av latter på ryggen hans, og om ikke annet så løsnet det litt for den gode følelsen. Og for å få oss enda mer konkrete, tilstede i nuet og å jobbe mer med å gjøre istedetfor å tenke, så satt Monika og noen gode hjelpere ut en fem-seks hinderstøtter til Isco og meg på bana. Vi skulle ha barrelracing. Eller... Poleracing ble det kanskje? Uansett - vi freste avgårde! Etter å ha lekt litt rundt hinderstøttene og fått et ønske om framover hos Isco selv bare fordi han synes det var gøy, så testet jeg longeringen igjen, og ikke uventet så skar det seg der. Jeg ba om galopp, men Isco travet bare videre. Monika minnet oss på at det ikke er jeg som skal be Isco om å galoppere, men at jeg skal leke meg inn i galoppen sammen med han. Og bare ved litt endring av min tankegang, en påminnelse på at jeg skal tenke mer lange tøyler også i galoppen bare for å ha meg i mer riktig posisjon, og et lite smil, så galopperte Isco villig. Jeg har jo trøblet litt med Iscos venstregalopp, men selvsagt er det slik at når vi er på kurs og har fått noen gode verktøy så funker plutselig alt. Selv venstregaloppen kom uten at vi tenkte over det. Jeg avsluttet økta med å slippe Isco løs og løp sammen med han til porten. Jeg må ærlig innrømme at det å kunne slippe ponnien løs på et sted han aldri har vært før, på en ridebane med åpen port og ta fart og løpe rett mot den helt uten bekymringer for at ponnien skal forsvinne ut - det er ganske kult. Men sånn er det jo bare når man har en så kul ponni! Jeg trenger kanskje ikke si det, men følelsen etter økt nummer to var bare helt fantastisk og Isco fikk både klapp og kos og den halve desiliteren med kraftfôr han så vel hadde fortjent. Isco og Lili fikk etterhvert kveldsmaten sin og en nuss på mulen, før vi tobeinte tok kvelden med mange smil om munnen. Veldig klare for academic art of playing, part III! Dukker plutselig opp i en blogg i nærheten av deg! :)
Å ha med seg en shetlandsponni på akademisk-kurs gjør at kurset blir litt ekstra morsomt. Hvordan har det seg egentlig til at Isco endte opp på kurs med Monika Sanders? Forklaringen er ganske enkel: Som regel har disse instruktørene som kommer til Norge ganske faste kurs. I nærheten av meg har det blant annet vært ett kurs med Monika på senvinteren, også har jeg hatt kurset med Michelle i april. Derfor har jeg de senere år vært med på kurset med Monika sånn i februar/mars, og de fleste av oss som var med på kurset i februar i fjor husker godt hvordan det var. Derfor ble dette kurset flyttet til april i håp om at føret skulle være litt bedre. Selv synes jeg det ble litt tett å ha to kurs med Bobbie med bare to ukers mellomrom, så jeg var litt lei meg fordi jeg ikke fikk med meg Monikakurset. Det er bare en helt superherlig stemning på disse kursene, og masse gode tanker. Så kom jeg plutselig på at jeg for tiden har en liten firbeint til, og veien derifra til å være påmeldt kurset med Isco var ikke lang. Og kurset kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg har jo jobbet en del med Isco med en akademisk tankegang i bakhodet, og sant skal sies: Jeg hadde kjørt meg fast. Ikke fordi ponnien ikke kan og får til, men fordi jeg følte at min akademiske, teoretiske tilnærming til treninga hadde tatt vekk mye av gleden til Isco, og dermed også gleden min i treninga. Og uten glede så kommer man seg absolutt ingen vei. Derfor var det helt perfekt å skulle ha med minimus på dette kurset med Monika. Lørdag morgen ble Isco lastet på hengeren og vi suste oss en drøy time ned til Bruvoll der kurset skulle være. Vel framme fikk Isco stå i en paddock, mens vi tobeinte gjorde unna den første teoritimen. Skal prøve å sy sammen teorien til en egen blogg seinere. Jeg fortalte Monika litt om hvor vi lå i landet, og at målet, tanken og planen min for kurset var å leke. Finne igjen gleden. Og Monika var ikke så veldig vanskelig å be! Monika fikk et inntrykk av oss, også spurte hun om hun fikk låne han litt. Det fikk hun selvsagt og hun kjente litt på han. Isco har alltid vært redd for pisken i form at av han føler at han alltid må se den, og han stivner hvis han føler han blir presset for mye av den. Vi har gått igjennom en prosess på at han nå finfint tåler at jeg har den med, men hjemme har jeg til tider følt at det har vært lettere å få gjort ting uten enn med. Denne tanken skrelte Monika raskt av meg, og tok like gjerne med to pisker når hun skulle ut og kjenne på han. «Han er innkjørt, han tåler drag, så nå er piskene drag» sa hun, også var piskene drag uten at Isco brydde seg noe om dem. Nylig var Monika på klinikk med Arne Koets og var ganske inspirert av tankegangen hans. "Krigsinspirert" ridning som har et formål, og Isco ble rakst introdusert for denne typen tankegang. Jeg har vært innom det før med Bobbie, men selv om man sier det så er det noe annet å gjøre det: Ha et formål med det du gjør. Vit hvor du skal! Min følelse av at ting har blitt for kjedelig hadde selvsagt Monika løsningen på, for nå var det om å gjøre å finne noe som Isco følte det verdt å bevege seg for. Han skulle få noe - et formål med det han gjorde. Isco skulle på jakt. På Ragnhildjakt! Han ble litt overraska til å begynne med, men å følge etter meg gjør han gjerne, så han tok oppgaven på strak hov, og mens Monika med kyndig hånd la til piskene som hjelpere der det var naturlig for han å gå, så ble det en naturlig innlæring for han hvordan han skulle reagere på piskene også. Farlige var de på ingen måte mer. Ved hjelp av meg som "hare" fant Isco en mening og en glede med å bevege seg framover. Og den gleden var det flere som fant. Monika benyttet også muligheten til å endre min arbeidsposisjon fra "work in hand" til mer lange tøyler-posisjon. Dette med lange tøyler er noe som Bent har tatt inn i arbeidet sitt de siste årene og som stadig blir mer og mer utforsket utover blant hans elever. Kjøring og tømmekjøring er noe Isco er vant til, så hvorfor ikke utnytte det til noe positivt? Samtidig gir denne posisjonen Isco all mulig mulighet til å være den stolte, staselige, fremadtenkende lille krigsponnien han skal være. Når jeg tenker meg om husker jeg Bent en gang sa at lange tøyler er den optimale måten å få vist fram en hest på uten at man har et sjenerende menneske i veien. Og det er litt den tanken jeg ønsker at lille, litt usikre Iscotass skal finne også når vi jobber. Og ikke bare når han er tøffere enn tøffest når han leker med kompisene sine. For meg å få to pisker og plutselig gå bak han istedenfor å gå ved siden av han viste seg å være en litt mer vanskelig utfordring enn jeg først trodde. Men jeg prøvde og Isco gjorde sitt beste ut i fra hva jeg klarte å få til. Jeg prøvde og testet og om Isco ikke var vant til pisker fra før, så ble han det i alle fall i løpet av de minuttene jeg kålet rundt med han, for piskene viftet ganske ukontrollert i alle mulige retninger (riktignok ikke på han, bare så det er sagt). Igjen fanget den teoretiske tanken meg og jeg følte meg litt kjip som ikke fikk til det jeg ville og burde få til. Smilet og gleden manglet hos meg. Tiden gikk fort og magefølelsen etter første økta var rar. Jeg var usikker på om jeg klarte å få fram den entusiasmen og den sanne gleden som Monika hadde. Jeg tvilte på om jeg i det hele tatt kom til å klare å finne det jeg ønsket i løpet av kurset. Jeg hadde jo bare et så stort ønske om å ha det gøy. Hvorfor skal det være så vanskelig da!? Jeg satt Isco ut igjen i paddocken, men noen tilfeldigheter gjorde at ei av de som var med på kurset foreslo at Isco kunne stå med hennes ponni, og selv om jeg egentlig er litt skeptisk på å slippe sammen på fremmed plass for så kort tid, så er Isco Isco. Har enda til gode å møte en han ikke går sammen med, og hoppa Lili på 19 år intet unntak. De stod fra første stund sammen som om de ikke hadde gjort annet, så Lili og Isco tilbrakte resten av kurset i samme paddock, med tak og fôrplasser og det hele. Kunne ikke vært mer perfekt! Academic art of playing, part II dukker plutselig opp :)
Isco fikk lov å være med Fjonkel Samiro å løshoppe, og her var det en liten knert som tok regien. «At the end of every week, each one of us becomes a freak» Er det noe Isco synes er litt ekstra gøy, så er det å leke med Fjonkel (fortsatt satt sammen av Fjording og Onkel) Samiro. Da Isco hørte at Samiro skulle løshoppe spurte han om han fikk være med, og det fikk han. Vi slapp dem mens vi bygde banen, også braket det løs i det Isco fant ut at han skulle overfalle Samiro midt i en rull. Jeg må bare få si at i løpet av denne sekvensen som er filmet så blir ikke ponniene jaget på, smattet på eller dirigert på noen som helst måte av Hanne-Malén eller meg. Vi hadde mer enn nok med å stå stille og flire oss halvt i hjel =D Anbefaler å spille av filmen i HD. Etter denne «oppvarmingen» satt vi opp serien til ca. 40 centimeter som Isco fikk være med å hoppe et par ganger, før han fikk finne tilbake pusten sin mens Samiro fikk hoppe litt høyere.
Isco er veldig glad for at han har en Fjonkel Samiro å leke med innimellom, og synes i grunnen alle burde hatt en snill fjonkel! =D ...er det da grunn til å være bekymret? Når det kommer til hår og hest så er jeg av den oppfatning av at det er ganske hellig. Ikke barberer jeg. Manen bør helst få vokse som den gjør (selv om jeg skal innrømme at Bobbie sin er skåret noen ganger fordi den blir så pistrete, men lang skal den være!). Hovskjegg skal på ingen måte røres (jeg har nesten gått i demonstrasjonstog mot veterinæren min som anbefalte å barbere beina til Bobbie for å lettere å få behandlet henne - de ble aldri barbert). Halen stusses en kvart centimeter hvis den er så lang at den ligger på bakken, men det tilhører sjeldenheten. Hesten min har hår for en grunn, og de skal hun ha. Men ingen regel uten unntak sies det, og ikke denne heller. Nå som våren begynner å få grep, kurstiden nærmer seg og Bobbie sakte men sikkert kommer ut av vinterpelsen, så får hun pittelitt hjelp med to detaljer. Skjegg og utstikkende ørehår. Det er to sikre vårtegn, når det håret forsvinner. Bobbie, som sjeldent står i ro, stod helt bom stille mens jeg klippet skjegget, og ørene synes hun bare er godt å bli klødd på, så en liten klipp merket hun ikke en gang. Skulle nesten tro hun synes det var stas å bli shinet (men det var nok heller tilfeldigheter som gjorde at hun stod stille). På omtrent fem minutter er Bobbie ferdig stylet og klar for å entre sesongen 2016! Enkelt og greit =D En annen som jobber iherdig med sommeroutfiten, får også litt hjelp, men ikke med saks. Vår gode venn SleekEZ er det som får stå for jobben på den lille pelsklumpen, og et par ganger i løpet av uken blir han skrelt. Til nå har vi ikke hatt mer enn to runder med børsten, en i dag og en for noen dager siden. Allikevel er Isco blitt kjempefin i pelsen selv om han er midt i røytetiden, og han får unna disse overskuddshårene. Særlig liker han når jeg bruker den på magen, men prøv selv og halvveis ligg på gulvet mens du børster vekk fem centimeter lange hår fra under magen på en 90 centimeter høy ponni. Det er ikke veldig innbydende. Men vi fikk tatt litt både over og under, og selv om mye er borte, så er det fortsatt litt å ta av. Blir nok noen runder til, men vi finner nok en sommerpels under der en plass! Også paddocken har funnet sommerformen. Takket være jevn møkking i hele vinter, to renslige ponnier som både har ganske fast toalettplass og spiser opp all maten sin, så har akkurat den jobben vært uhyre enkel. Det hjalp også at stalleier etter det siste snøfallet var så eksepsjonelt grei at han brøytet hele paddocken, så det var ikke så mye snø og is som skulle smelte vekk når det først startet å smelte. Neste post på programmet får være å ta med Isco ut i skogen, ta med en sag og finne et tre som kan gnages litt på.
Alt i alt er vi alle nå veldig klare for våren 2016 og alt det den har å by på! I april braker det løs med kurs, og vi gleder oss masse! :) Jeg har jo snakket mye om disse trollene som til tider dukker opp i skogen nedenfor stallen. Nå har jeg endelig fått fanget dem med kameraet. Tror jeg får vise Bobbie denne bloggen neste gang hun mener det er skrøpelser i skogen :)
Det er jo de det er flest av. Hverdagene. Men det er jo i hverdagen alt arbeidet ligger. Det er i hverdagen opplevelsene kommer. Bobbie var helt fantastisk smørklump i longelina (på utebana!). Hun ga meg noen blikk inn i framtiden og jeg blir stående målløs og lure på hvordan i all verden jeg skal klare å henge med på utviklinga. Etter at vi var hos Ellen på mandag for behandling har jeg vært spent på resultatet, men førsteinntrykket er så bra at jeg nå egentlig ikke tør sette meg opp på Bobbies løse og ledige kropp, for det travet hun viste i dag, det kan jeg ikke fatte og forstå hvordan jeg skal klare å sitte på. Det var helt utrolig å se henne jogge rundt.
Og Isco fikk seg en kort, men forhåpentligvis motiverende kjøreøkt på utebana. Han jogget på, og er så lett å kjøre at det er helt latterlig morsomt. Jeg kunne kjøre han på én hånd, og han bøyde seg så pent både til høyre og venstre og var en liten smørklump han og. Det er gøy å kjenne at arbeid gir resultater. Alt i alt en helt super dag med supre ponnier ♥ Gode venner som man kan leke med er gull verdt. Når det passer seg slik får Isco lov å leke med Fjonkel Samiro (Fjonkel = fjording-onkel), og dette synes Isco er veldig stor stas! |
BloggenHer leser du om dagligdagse hendelser, funderinger, tanker og skriblerier rundt alt som har med hest å gjøre. Noen med litt mer substans og tyngde enn andre. Arkiv
January 2022
Kategorier
All
|